I oktober i fjor hadde jeg blogget i to år. Og jeg lærer og hører fortsatt nye ting om meg selv hver dag, som jeg ironisk nok ikke har fått med meg selv en gang.

Jeg skal ikke lyve å si at det ikke (til tider, riktig nok) har vært en liten utfordring for meg å skulle møte mye rykter og usanne spekulasjoner. Jeg har selvfølgelig skjønt at det er noe jeg til en viss grad må regne med når jeg selv har valgt å ha en åpen, offentlig blogg om mitt liv og min familie. Hvor jeg utleverer meg og mitt liv, dog innenfor rimelighetens grenser.

Jeg er overhodet ikke vant til det, og det kommer jeg nok heller aldri til å bli. Det som forundrer meg mest er egentlig ikke ryktene og spekulasjonene i seg selv – men hvordan såpass mange tilsynelatende oppegående mennesker bare sluker alt de får høre rått uten å stille et eneste spørsmål.

Så lenge det er negativt ladet, selvfølgelig. For det er tydeligvis veldig enkelt å tro på stygge rykter om andre mennesker, men å tro på at de samme menneskene faktisk gjør noe bra – nei, det er ikke like enkelt, gitt. Hadde det bare vært det!

Jeg har akseptert at det ikke er noe jeg kan gjøre med verken rykter eller spekulasjoner. Jeg kan ikke og vil heller ikke bruke bloggen min til å sitte å forsvare meg dagen lang, for det er ikke formålet med bloggen min, og jeg ønsker ikke at bloggen min skal være en slik arena. Selv om jeg er klar over at den tidvis har vært det, fordi jeg har følt et behov for å forsvare meg. For jeg er mer enn gjerne ærlig om at det kan være vanskelig av og til. Spesielt når disse ryktene omhandler mennesker som jeg er glad i, de rundt meg. Og at de frister å oppklare saken gjennom bloggen når jeg ser fra utsiden at det bare er en stor misforståelse.

Jeg skulle ønske jeg ikke følte at jeg måtte poste dette blogginnlegget, men det gjør jeg. 

Nei, Fredrik bor ikke med meg kun fordi jeg har fått to barn med meg. Nei, du så ikke Fredrik i går sammen ei annen jente i byen, han hadde fri og tilbrakte nemlig dagen med familien sin.  Vi håper så inderlig at vi klarer å ha det så bra sammen i fremtiden som det vi har det nå. Men livet har ingen garantier, det vet vi jo.

Ja, jeg har venner. Nei, jeg skriver ikke mye om dem på bloggen, men det betyr på ingen måte at jeg ikke eier venner.

Ja, klart har vi kontakt med Fredrik sin familie! At det ikke ser slik ut på bloggen er for øvrig helt OK, alt som skjer i virkeligheten kommer ikke frem på bloggen min. Sånn vil det alltid være. Faren til Fredrik stiller alltid opp for oss om vi trenger hjelp til noe eller om vi trenger barnepass (Dette misbruker vi overhodet ikke selvfølgelig) og moren til Fredrik gjør det samme. De er begge flotte, og gode besteforeldre for Leo, og kommer til å bli flotte besteforeldre for den nye gutten vår også.

Det samme gjelder selvfølgelig også mine foreldre, som også er en stor del av våres og barnas liv. Det samme gjelder søstrene mine.

Og så sånn helt på tampen her..

Uansett hva jeg gjør, og uansett hva jeg skriver, så vil det være galt for noen og noen vil velge å vri det ut av proporsjoner.  Det vil alltids være de menneskene som kan stå å se på at du går på vannet om så, men som likevel bare vil reagere med et gisp og deretter si at det er fordi du ikke kan svømme.

Folk ser det de vil se, og tror på det de vil tro på. 

Jeg får ikke forsvart meg mot all møkka som kommer inn daglig, men jeg vil ikke føle at jeg må gjøre det heller. Det ville vært et evigvarende sirkus som jeg ikke har energi eller overskudd til å forholde meg til, og for å være helt ærlig tror jeg ikke det hadde vært særlig sunt for meg heller. 

Bare enkelt og greit, neste gang du hører eller leser noe om noen: Det er lov å være kritisk. Det er lov å stille spørsmål. Du er ikke pliktet å tro på alt du hører.

Man kan faktisk velge å tenke litt selv.