JEG KOMMER ALDRI HELT OVER DET..

19.03.2017 - 18:17 Ingen kommentarer

Det å presse noen til å avbryte svangerskapet sitt, er noe jeg aldri kunne gjort selv. Leo er 2 år neste uke, og det er dermed 2 år siden jeg nå gikk gravid med ham. Han er en lykkelig gutt, og jeg vet at disse to første årene av livet hans har vært fylt av lykke, glede, og latter. Men jeg kan fortsatt få vondt inne i meg av tanken på graviditeten. Akkurat det vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å komme helt over.

Selv om ting roet seg mot slutten, så var størsteparten av svangerskapet preget av drittsnakk og vonde hendelser som gjorde at det som skulle være en lykkelig tid for meg, ble det stikk motsatte. Når jeg ser tilbake på alt så klarer jeg kun å tenke at det er rart jeg ikke ble dypt deprimert. Det klarte jeg heldigvis å unngå, selv om det stadig dukket opp veldig mye negativt. 

Jeg vet ikke hvorfor det enda kjennes slik ut, men jeg lyver om jeg sier at det ikke har satt sine spor. Det er vel kanskje litt sånn det er, enkelte hendelser og perioder av livet er så vanskelige at arrene etter dem alltid vil være der på en måte - selv om man lever godt, har det bra, og til tross for at «alt gikk bra til slutt»

16 år og nybakt mamma.

Jeg hadde gjort så mye for at graviditeten skulle vært annerledes, jeg hadde egentlig gjort hva som helst for å slippe unna det. Hva som helst, bort sett fra å ta abort. Man er utrolig sårbar når man er gravid, å være en tenåringsjente i tillegg var ikke med på å gjøre det lettere. Jeg kan i grunn ikke minnes å bli gratulert noe særlig med graviditeten, og det synes jeg er trist. Det var mest spørsmål om det virkelig var sant at jeg var gravid, og tidligere venner av meg som hadde hørt rykter om at jeg var gravid og som lurte på om det stemte. Det trodde de nemlig ikke på. Alt fordi jeg betrodde meg til tre av de nærmeste venninnene mine og fortalte at jeg var det. Det var alt som skulle til for at det kom ut.  Jeg er ikke bitter, men jeg synes det er trist å tenke på at selv når jeg var i en såpass alvorlig og vond situasjon, så fantes det noen i min nærmeste vennekrets som ikke klarte å holde på hemmeligheten min.

Jeg trakk meg veldig unna alt, og holdt meg mye for meg selv store deler av den første tiden i graviditeten. Jeg ble sittende inne i den bittelille leiligheten min, og jeg fikk ikke sove om natten. Av og til kunne jeg tenke "Hva er det jeg har gjort nå?"

Jeg lå våken, så døgnrytmen min ble helt snudd om til slutt, og jeg sov til langt på ettermiddagen hver eneste dag. For når jeg sov kunne ingen stirre stygt på meg, eller å gjøre narr av meg åpenlyst. Da kunne ingen kalle meg hore. Når jeg sov slapp jeg å forholde meg til alt det vonde, og jeg fikk en pause fra virkeligheten min, enda hvor trist det høres ut.

Jeg prøvde alt jeg kunne å ta en dag av gangen, men når jeg endelig kom forbi grensen på senabort må jeg innrømme at jeg pustet lettet ut. Dessverre endret ikke det så veldig mye før jeg var enda litt lenger ut i svangerskapet. Det kom enda påminnelser om at jeg fortsatt kunne ta abort, tiden var ikke ute helt enda, og at hvis jeg bare fortet meg veldig, så kom jeg sikkert til å få en senabort godkjent siden jeg var så ung. Den følelsen var ubeskrivelig vond, da jeg samme dagen hadde kjøpt inn babytepper og bodyer. Etter slike hendelser kunne jeg gå litt i kjelleren igjen, men jeg reiste meg igjen. Noe av det viktigste jeg lærte var at om man tror man kan komme seg gjennom det, og er sterk - så klarer man det. Selv om jeg falt mange ganger under graviditeten, så reiste jeg meg alltid. Og jo nærmere jeg kom dagen hvor jeg skulle få møte babyen min, jo lettere ble det. 

Det er over to år siden jeg ble gravid og siden de verste periodene i svangerskapet med Leo var over, men sporene er der enda. Det vil de muligens alltid være. Men når jeg ser på Leo, så vet jeg at jeg ville gått gjennom alt for ham igjen om jeg måtte. Koste hva det koste vil. 

Jeg sitter ved siden av sengen hans og ser på ham når han sover. Av alle mulige personer, så er Leo den som har minst skyld i at jeg ble gravid ung. Man kan ikke velge foreldrene sine, det kunne ikke han heller. Likevel vil jeg si at han har vært utrolig heldig, for han har fått en mamma og pappa som elsker han mer enn noe annet.  Han har alltid fortjent å leve selv om jeg ble gravid så ung. Han er en fantastisk gutt, og hvis du mener at en så uskyldig, herlig og godhjertet 2-åring ikke burde vært født fordi moren hans var ung når hun ble gravid, så er det du som er problemet. Ikke jeg, og ikke Leo.

Del gjerne innlegget videre. 

hits