Jeg er en person som tenker masse. Jeg reflekterer masse og tenker masse. Og av og til når jeg ser på barna som leker mens jeg sitter i bakgrunnen på gresset i sommersola, så kan tanken slå meg. I dag gjorde den det.
Den Facebook-posten jeg så i går. Eller den videoen som gikk viralt over hele Internett for en stund tilbake, den som var så vond å se på.. Eller kanskje var det den artikkelen fra tv2.no jeg leste for to måneder siden, men som jeg enda tar meg selv i å tenke på. Er det noe som treffer meg, så tenker jeg på det lenge i ettertid. Disse tre tingene hadde ett fellestrekk: De handlet alle om barn på samme alder som mine – som av ulike, tragiske årsaker hadde mistet livet.
Jeg må ta meg sammen sittende på gresset når jeg kjenner tanken treffer meg. Hva om jeg noen gang skulle miste en av dere? Hjertet brister. Barna mine som leker, smiler og ler foran meg i solen. Vet de hvor mye jeg elsker dem?
Hver gang jeg ser, leser, eller hører om noen som har mistet barna sine – så gir jeg meg selv alltid et løfte og en påminnelse: Aldri ta en dag med dem for gitt. Smil, lek med dem, hopp i hoppeslott, ta dem med ut og bade, og alltid kyss dem godnatt. Det skal ikke mer enn et sekund til før verden og livet slik man kjenner det kan være snudd på hodet for alltid.
<3<3
❤️
<3
Til det neste innlegget ditt, kan det være at folk sammenligner deg med Anna Rasmussen? Hun har skrevet mye om at hun vill ha flere barn i det siste
det må være helt forferdelig og mistet et barn du har hatt noen år eller mnd ;( jeg mistet selv min nyfødte sønn for 12 og halvt år siden.,var grusomt det også,men hvis jeg hadde mistet han jeg har nå etter hatt han i 5 år, hadde det vert mye verre