Å ADOPTERE BORT BARNET SITT

10.11.2017 - 20:06 5 kommentarer

"Har du noen gang vurdert å adoptere bort barnet?" Dette spørsmålet fikk jeg flere ganger første gang jeg ble gravid. Jeg vet at flere av de andre venninnene mine som ble mamma tidlig også har fått det samme spørsmålet.

Tanken på å adoptere barna mine har aldri vært tilstedet, og da jeg først fikk det spørsmålet synes jeg egentlig det var et ganske frekt å spørre om - selv om jeg føler meg ganske sikker på at det ikke var stygt ment. Det første året jeg blogget var også det året jeg fikk Leo, pluss det året jeg fikk dette spørsmålet - og jeg var så og si konstant i forsvarsposisjon, med tanke på alle de stygge kommentarene jeg fikk på bloggen synes jeg ikke det er veldig rart at jeg ble sånn etter hvert. Noe som har hjulpet meg veldig i ettertid er å reflektere ordentlig rundt spørsmålene jeg får, selv om de kanskje noen ganger er ment stygt, og å tolke ting i beste mening. Det har man alt å tjene på! Kanskje vedkommende bare spurte om det fordi hun tenkte på barnet mitt i magen, Leo, sitt beste - og at hun var redd for at jeg ikke kom til å være en god nok omsorgsperson for han siden jeg var så ung? Det er helt greit om hun tenkte det, det har jo uansett vist seg å ikke stemme. Men hun hadde i så fall kun mitt barns beste i tankene, og det er jo egentlig bare fint tenkt!

Jeg så på en dokumentar om mødre som adopterer bort barna sine i tidligere i dag, og hva kan jeg si? Det endte ikke bra for min del, jeg ble veldig rørt. Hiksting og tårer er stikkord. Da jeg ble gravid visste jeg at jeg aldri i verden hadde klart å adoptere bort barnet mitt. Jeg kjente en tilknytning til det som vokste i magen min fra veldig tidlig av i svangerskapet, spesielt etter å ha sett hjerteslagene på ultralyd. Jeg har aldri klart å fatte hvordan noen kan være så mentalt sterke at de klarer å gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk når det er det eneste alternativet, og at man virkelig er villig til å gjøre alt for de man elsker, og for at de skal ha det best mulig. Likevel klarer jeg på ingen måte å sette meg inn i smerten de må kjenne på selv.

Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er å ikke kunne se andre muligheter enn å måtte gi fra seg barnet sitt. Selv om jeg ikke valgte den retningen selv, har jeg virkelig stor respekt for de foreldrene som selv har såpass med selvinnsikt at de selv også ser at det er til det beste for barnet sitt at det blir adoptert bort. Det er så beundringsverdig å ta et så tungt og stort valg, og det viser at man virkelig har barnets beste i tankene. Det må være helt vanvittig tøft, og det er virkelig hva jeg kaller en god forelder!

5 kommentarer

Ida Marie

11.11.2017 kl.02:09

Jeg tenkte en kort tanke om adopsjon, faktisk. Jeg innså uansett ganske fort at jeg aldri hadde klart å gjennomføre det. Barnet mitt hører til hos meg❤️

livetmitt93

11.11.2017 kl.11:19

<3

S

11.11.2017 kl.14:46

Hva heter den dokumentaren?

Ida Kassandra

11.11.2017 kl.15:02

Adopsjon fungerer ikke på den måten i Norge. Barn kan bare adopteres hvis de er i foster hjem o.l.

11.11.2017 kl.18:14

Adopsjon funker slik at man tar valget, barnet blitt satt i beredskapshjem(eventuelt nyfødtavdeling) i påvente av at de 2 eller 3 mnd har gått. Mor kan ombestemme seg. Så gjennomføres adopsjon.

Skriv en ny kommentar

hits