For bare noen måneder siden så det ut til at jeg måtte flytte vekk fra livet jeg kjenner nå, og at forholdet til den som betyr aller mest for meg var over for godt. 

Det så ut til at det var en stor, fatal endring som skulle skje i livet mitt. Jeg skulle bli alenemor. Det jeg hadde blitt fortalt hele tiden at garantert kom til å skje meg, det skulle plutselig skje. På ekte.

Jeg skal ikke nekte for det, for jeg var knust. Fredrik og jeg har aldri snakket så mye som vi gjorde i perioden etterpå. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etterhvert, etter mange vonde uker, dager, til og med måneder – så det ut til at ting skulle løse seg. Sakte men sikkert. Det var opp og ned, men vi fant ut omkring nyttår at vi var alt for glade i hverandre. Det var på ingen måte slik at vi våknet opp en dag og plutselig innså det, men det skjedde gradvis. Vi skjønte at det var ikke rett allikevel å gå fra hverandre. Det var faktisk ikke i nærheten av rett lenger, for noen av oss.

Det høres kanskje skikkelig kleint og klisje ut, men noen gang skjønner man ikke hva man har før man mister det. Noen ganger må man kanskje være på et skikkelig mørkt og jævlig sted for å klare å se lyset. Jeg tror vi forsto da hvor avhengig vi var (er) av hverandre og hvor mye glede vi hadde i hverandre og sønnen vår. Tross krangling om oppvask, husarbeid, og slitsomme våkenetter.  

Tross grums i fortiden og feiltrinn. 

Fredrik var ikke klar for at jeg delte dette med dere så tidlig enda, og for å være helt ærlig er jeg veldig glad for at han ikke var det. For at vi fikk denne tiden til å løse opp absolutt alt og for å bli fullstendig sikre på at å satse på en fremtid sammen var så nært 100% riktig som det kunne bli.

Vår største glede.
 

Selvfølgelig kan forholdet vårt ta slutt igjen en gang. Det er ikke akkurat til å stikke under en stol. Ting kan alltid skje uforutsett, det er en del av livet. Men jeg kommer ikke til å sitte å tenke “Hva hvis” eller “hva om” resten av svangerskapet. Eller resten av fremtiden eller, for så vidt. Jeg vil ikke tenke slik. Skal jeg alltid bekymre meg og være urolig for at det kan bli slutt – istedenfor å faktisk nyte at det ikke er det?

Det blir som det blir, fremtiden blir som den blir, og akkurat nå føles det så forbanna rett.