SANNHETEN OM Å FIKSE PÅ UTSEENDET SITT

Titt og ofte er det noen kritikere som er innom bloggen min som lurer på om jeg ikke synes det er trist at så og si alle jenter på bloggtopplistene har “fikset” på utseendet i form av fillers, kosmetiske operasjoner og så videre. Og om jeg ikke synes det er trist at jeg også har bidratt til det. Planen er vel å stille meg litt til veggs, og det synes jeg er helt greit.

(Bildet er fra sommeren i fjor)

Jeg har lyst til å svare at jeg selvfølgelig synes det er utrolig trist. Jeg er dobbeltmoralsk, tenker du kanskje nå. Nei, for det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er ikke enten eller, og takk Gud for det – en verden hvor det ikke var mulighet for å reflektere og å se flere sider av samme sak ville jammen meg vært en trist verden.

Samtidig er jeg litt sint, fordi det er så mange bloggere som skriver om hva de opererer eller fikser på i form av andre ting. Hva som er operert vises også gjerne flittig frem. Det som gjør meg litt sint er det som ikke vises frem.

For det dere ikke ser, er baksiden av å begynne å fikse på utseendet sitt i den grad jeg snakker om – ved hjelp av kosmetiske operasjoner og kanskje også mindre inngrep som fillers. Selvfølgelig individuelt, men jeg har opplevd baksiden som en påkjenning.

Personlig tror jeg oppriktig på at det skjer noe psykisk i det du begynner å fikse på utseendet på den måten – og om du ikke har gjort det tidligere, så tror jeg at man har veldig lett for å begynne å se seg selv som et prosjekt hvor noe alltid kan bli bedre eller finere. For det er jo så lett – akkurat det var noe som slo meg i etterkant da jeg valgte å gjennomføre noe slikt selv. Jeg forsto hvorfor noen fortsatte, og fortsatte og fortsatte å operere seg. Det begynte å gi mening, og jeg begynte å forstå menneskene bak skrekk-bildene vi ser av ihjelopererte mennesker fra Hollywood. For det er lett. Og har du pengene, så er nok veien enda kortere.

Hjalp operasjonen på akkurat det komplekset jeg slet med? Jepp. Fikk jeg nye komplekser? Jepp. Enda flere faktisk, for nå vet jeg jo at alt kan fikses på og hvor lett det er å få det gjort. Du blir blind.

En ting er jo å gjennomføre mageplastikk etter flere svangerskap når magen henger over knærne dine, eller brystløft/brystoperasjon om brystene dine er helt tomme/henger. Jeg mener ikke at jeg avgjør hvem som har rett til å operere eller ikke, eller at tomme bryster nødvendigvis er stygt – på ingen måte, men at jeg i disse tilfellene naturlig nok har forståelse for hvorfor noen opererer. Og så mener jeg jo at det på generelt grunnlag er mer akseptert å operere ting som ikke kan trenes bort eller bedre seg på egenhånd og som kanskje i tillegg er fysisk plagsomt (som feks løs hud ved mage og bryst i overnevnte tilfeller) 

Jeg begynte plutselig å se forbedringspotensial i kroppsdeler jeg aldri har sett som noe problematisk tidligere. Men siden du vet at ting alltids kan bli bedre eller finere, så ligger tanken i bakhodet: Kanskje jeg burde gjøre dette inngrepet? Jeg tok meg selv i å sjekke priser på andre inngrep relativt kort tid etter jeg hadde gjort noe, og da måtte jeg fortelle meg selv at jeg nå var nødt til å tenke litt over hva jeg holdt på med. Hvor skal det i så fall slutte? Fettsuging av valker jeg ikke har, botox i rynker som ikke eksisterer i det 20-år gamle ansiktet mitt? Det er jo faktisk galskap.

Jeg forstår at det kanskje er fristende når influencere skriver om operasjoner med før/etter bilder hvor resultatet ser flott ut, det kommer frem detaljert informasjon, og gjerne hvor det ble gjort også. Du som er yngre og kjenner på mye press for å se ut på en bestemt måte, ender kanskje opp med å sjekke priser på ulike inngrep eller fillers, og undersøke videre. Tror jeg at det er fristende når slik informasjon blir tilgjengelig og man innser hvor “lett” det er? Opplever jeg at det har vært fristende? Absolutt!

Derfor føler jeg meg helt nødt til å opplyse litt om baksidene. Jeg vet at det jeg skal si nå ikke er så sosialt akseptert å si, men jeg velger å være ærlig: La oss si det ikke nødvendigvis ligger noe dypere bak det, enn at du har ett kompleks du vil fikse på. Ja, du blir trolig kvitt det ene komplekset ditt hvis du opererer deg og går til en ordentlig kirurg som naturligvis vil vite hva han driver med, som jo de fleste oppegående som velger å gjennomføre en operasjon gjør. Men tror du at det stopper der? Tror du at du aldri vil kjenne på det å være usikker igjen på den måten, at andre komplekser umulig kan dukke opp?

For i det du velger å legge deg under kniven, så vedkjenner du at det er ting ved din kropp og ditt utseende som kan bli enda bedre og enda finere. Og at du sånn som du er, ikke er bra nok. Og jeg tror dessverre ikke den tankegangen og det fokuset nødvendigvis stopper med bare en operasjon.

8 kommentarer

Siste innlegg