DERFOR HAR JEG TENKT PÅ Å SLUTTE MED BLOGGEN

Jeg tror kanskje det siste året er det året jeg har tenkt mest på å slutte å blogge.

Altså, periodevis – hadde jeg noen gang tenkt at nå vil jeg slutte, så hadde jeg gjort det. Jeg ønsker ikke det enda, selv om det har vært noe jeg har tenkt på det siste året. Med en gang jeg finner ordentlig tilbake til skrivingen, så føles det ille å ha tenkt tanken, men jeg kan ikke nekte for at jeg har tenkt det.

Jeg tror kanskje det har noe med at det har skjedd så mye på privaten det siste året, samt at jeg har hatt fullt opp med skole ellers. Mye jeg gjerne skulle delt, men som jeg av hensyn til barna mine velger å la være. De skal tross alt vokse opp en dag med at jeg har skrevet denne bloggen, og selv om jeg kan stå for meningsinnlegg på vegne av meg selv, oppskrifter på pastagryter, og hverdagsøyeblikk – vet jeg ikke om jeg vil klare å stå for å ha delt absolutt alt. Faktisk tror jeg ikke det, og derfor lar jeg være. For jeg vet at når jeg tenker tilbake på ting som har skjedd “bak bloggen” i løpet av årene som har gått, som for øvrig heller ikke er lite, så er jeg SÅ glad når jeg tenker tilbake på avgjørelsene jeg tok om å holde så og si alt utenfor bloggen. Men har man delt, så er det ingen vei tilbake – og det er det som er skummelt med internett. (Og som noen bloggere kunne hatt godt av å tenke mer på, men det er en annen sak)

I tillegg har jeg som jeg vært psyk og gått en del til psykolog, som jeg har slitt med et par år men som jeg holdt skjult helt frem til tidligere i sommer. Jeg er, som også nevnt tidligere, blitt erklært frisk nå for en stund tilbake – heldigvis. Som jeg allerede har skrevet er ikke det noe jeg ønsker å utdype noe mer enn jeg har skrevet om i DETTE blogginnlegget hvor jeg endelig hadde klart å kvinne meg opp til å si det til noen i det hele tatt, men når man er langt nede tåler man mye mindre. Det kan kanskje noen av dere kjenne dere igjen i også. Og jeg har ofte, med unntak av noen måneder her og der, vært en blogger som har vært mye kritisert. Forstå meg rett: Jeg mener på ingen måte at jeg burde blitt fritatt for kritikk fordi jeg har vært psyk, jeg mener bare at det er mer utfordrende å håndtere kritikk fra mange kanter som en offentlig blogger, når man allerede har det vanskelig.

Tvert i mot håper jeg dere fortsetter å kritisere meg når jeg trår over streken, skriver noe dumt, eller dummer meg ut. Fordi kritikk er sunt. Bra. Noe vi alle trenger en gang i blant. Og noen feil gjør jeg fremdeles, både som menneske, blogger, og mamma – selv om jeg stadig gjør mitt beste.

Men jeg burde nok tatt meg en bloggpause når ting sto på som verst, istedenfor valgte jeg å presse meg enda mer og det var ikke lurt. Alt har jo gått veldig fint likevel, men om jeg skal gi ett tips til dere som leser bloggen min så er det å lytte til dere selv – om kroppen sier i fra er det gjerne en god grunn til det ♥

Takk for at dere fremdeles leser det jeg skriver, engasjerer dere, og er her etter 4 (!) år. Jeg har det bra, og jeg er heldig.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg