Jeg skal være ærlig, det kom som et sjokk! Et gedigent, enormt, et realt sjokk!
Men jeg er en mor, tross alt- men dog, kanskje en litt utradisjonell mor.
Jeg har ofte hatt høyrøstede meninger, jeg har ønsket for mine barn at de skal være fordomsfrie, at de skal forstå og leve etter det de tror på, og, ikke minst, kan leve med seg selv etter det.
Jeg har vært tydelig på dette, for alle mine tre døtre.
Jeg har altfor ofte bedt dem dømme selv, kjenne på hva de har tenkt og opplevd, prøvd selv, hva de har klart, hva de har mestret, hva de deretter har opplevd på grunnlag av dette.
Men, når min 16 år unge datter fikk beskjed om, mens jeg satt der på legekontoret sammen med henne, at hun var gravid.. Da var ikke ting så enkelt som jeg trodde.
Jeg ble satt ut.
Ikke fordi jeg var redd for hva hun valgte- heller fordi hva jeg trodde hva alle andre fortalte henne hva hun burde gjøre.
Hvilket valg kom hun til å ta? Og på hvilket grunnlag?
Jeg hadde et håp om at hun tok en avgjørelse på grunnlag av hva hun trodde på og mente var riktig. For seg selv.
Jeg kunne ikke gjøre noe med hennes valg.

Jeg kunne være der, jeg kunne være hennes tenkeboks, jeg kunne være den som støttet- uansett utfall av hennes valg.
Jeg kunne bare håpe på at hun gjorde det riktige valget, for seg selv.
Og det klarte denne standhaftige jenta, helt på egenhånd. Så sterk, så inderlig som jeg kjente henne- hun ville ta et riktig valget, det visste jeg.

Vi satt på Tønsberg sykehus, ventet på et et nyfødt barn som skulle bli trillet ut fra operasjonsstua, der min lille Jessica noen timer før hadde blitt trillet inn.
Et morshjerte har ingen begrensninger, og det kjentes nå.
Det var vonde mengder tid, hjertet hadde mer enn nok med å holde seg selv i gang.
Så åpnet døra seg, endelig! Fredrik kom trillende ut av den sotede døra, med sin sønn.
Det var så stort, så vakkert, at jeg hadde mer enn nok med å begrense meg selv, til tårene tok meg.. Så vakkert, en far var han plutselig, en som hadde et så stort ansvar utover seg selv.
Og som han grep det..aldri har jeg sett et menneske ta et sånt ansvar, og det var litt rart, men så naturlig for denne unge, nylige far.
I denne så fantastisk velskapte gutten, som var mitt barnebarn, så jeg også Jessica- som når hun var nyfødt, så like de var. Dette så perfekte mennesket, som ville slå alle hjerter ut.
Har jeg glemt det viktigste, Jessica og Fredrik, å fortelle dere hvor fantastiske foreldre dere er?!
Ja, det har jeg nok. Men det er dere- de beste Leo og Noah kunne få♥