Noen ganger kan tanken slå meg:
Har jeg vært egoistisk som har fått dere? Som har valgt å sette to barn til verden.
Dere to som er så uskyldige, så tvers gjennom godhjertede og fulle av omsorg. Så uvitende om alt det vonde som finnes i verden.
Når jeg sjekker dere om kvelden etter at dere har lagt dere for å sove, kan den tanken komme nokså raskt. Jeg blir stående å kikke på dere, ser til at dere har dynene deres pakket godt rundt dere, og at dere har det bra.
Uskyldige dere, som sover så godt i nyvaskede pyjamaser og med favorittbamsene liggende sammen med dere, under de små armene dere har.
Hvordan blir fremtiden for dere?
Hva kommer til å være den største utfordringen deres?
Blir det spørsmålet om hva dere vil bli, eller kanskje noe helt annet. For hvordan vil verden se ut om flere tiår?
Er det bare urettferdighet og hat igjen?
Et lite sekund kjennes det ut som at jeg har tråkket på feil trappetrinn i en trapp og nesten falt, og det gjør vondt i magen. Jeg må gi dere en ekstra nattaklem, med en gang. Krype opp i sprinkelsengen til minstemann, og holde rundt. Sette meg ved stor-gutt sengen til størstemann, og stryke på.
Hva har jeg egentlig gjort, tenker jeg igjen.
Men så kommer jeg på hvor mye kjærlighet dere gir, til alle rundt dere. At dere faktisk er med på å gjøre verden til et litt bedre sted. Bare ved å eksistere. Og for det vil det jo være litt mer kjærlighet her i verden.
Og så føles det ikke så ille lenger, likevel. For den vil alltid være størst. ♥
