KJÆRE 4-ÅRINGEN MIN…

Jeg ser hvordan du kan streve med å finne din plass,

jeg ser hvordan du strever med å klare enkelte ting selv. Som du så gjerne vil klare på egenhånd, men som du fortsatt trenger litt hjelp av mamma eller pappa for å få til. Og hvilket stort nederlag det er for deg når du ikke får det til, alt som du så veldig gjerne vil få til selv. Skuffelsen, og de store blå, triste øynene dine.

Når hele verden går under fordi fordi du ikke får sitte foran i vognen på vei til barnehagen. Eller når du ikke får lov til å ha på deg de fine, nokså nye, sommersandalene dine når vi skal gå til barnehagen i 10 grader en tidlig høstmorgen.

Så sint for noe så lite, tenker jeg oppgitt, stressa, og minst et kvarter forsinka. Igjen.

Så frustrerende at mamma ikke forstår, tenker nok du.

Eller når du prøver å fortelle meg noe jeg ikke har sjans til å forstå hva dreier seg om. Enda du har blitt så flink med både ord og lyder.

Og du puster tungt og prøver alt du kan å gjenta det du prøver å si gang på gang, men mamma og pappa forstår fremdeles ikke hva du så gjerne vil si.

Jeg prøver iherdig å gjette meg frem, uten hell. Pappaen din prøver, også uten hell. Og du kan bli så oppgitt, sint, og frustrert. Men egentlig mest av alt lei fordi du ikke klarer å formidle alt du så inderlig vil.

Så stor som du er. Samtidig fremdeles liten.

Jeg vil så gjerne kunne fortelle deg, gutten min, alt skal bli bra. For en dag vil du oppdage at det faktisk er helt greit å måtte bruke høstsko på høsten (og ikke sommersandaler) og at det ikke er verdens undergang at du fikk gul kopp når du egentlig ville ha den rosa.

Alt du ikke klarer i dag, vil du klare en dag. Mamma og pappa lover.

Jeg ser hvordan du kan streve med å finne din plass, men en dag, sakte men sikkert, vil du gjøre det.

For noen dager er det slitsomt å være mamma, men hvem vet hvor slitsomt det er å være 4 år.

16 kommentarer
    1. Skjønner tanken bak dette innlegget men her føler jeg virkelig du har bomma helt og synes dette innlegget er utrolig utleverende og ikke i det hele tatt burde vært publisert..

      1. Å, så kjedelig å høre :/ Vanskelig å treffe med alt, synes likevel det ble et fint blogginnlegg – men er så klart åpen for andres synspunkter! Kunne du fortalt meg konkret hva du mente var utleverende med dette blogginnlegget? Det er verdifullt for meg å ta med meg videre når jeg skriver nye blogginnlegg 🙂

        Jeg tenkte mens jeg skrev at jeg skulle unngå å utlevere, dermed brukte jeg også eksempler på “trass” som er klassiske for barn på den alderen: Vil ha på seg ting de ikke kan når de skal i barnehagen, feil farge på koppen etc. Når det er sagt, om jeg aldri kunne brukt hendelser eller følelser fra eget liv i skrivingen min, hadde den for meg mistet ekstremt mye av sin verdi. Når det er sagt, ønsker jeg at det skal være deling – ikke utlevering, det er bare så vanskelig når vi alle har ulike oppfatninger av hva som kan regnes som hva.

        1. Jeg er helt enig med Anonym over her. Dette er noe som hører hjemme i det private, f.eks en fotobok eller lignende.

    2. Synes det var en veldig koselig tekst 🙂
      Og dette kunne handlet om nesten hvilken som helst annen fireåring.

    3. UTLEVERENDE ????
      Dette var fine ord, som kommer rett fra et mammahjerte.
      Og jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss igjen i dette, om vi setter oss inn i ståstedet til en 4-åring.
      Jeg synes det var nydelige ord <3
      KUTGW !!
      Ha en strålende helg 🙂

    4. Herlighet, for noe tull – dette er da ikke utleverende i det helle tatt?
      Slik som jeg forstår det, er noe utleverende hvis det inneholder veldig privat eller sensitiv informasjon om noen. Men dette kunne vært skrevet om en hvilken som helst 4 åring – ikke bare i Norge, men i hele verden.
      Nei, Jessica, synes det er flott at du tar til deg kritikk, men akkurat her synes jeg du har full rett til å ignorere kommentarer som mener at et så generelt innlegg som dette på noen måte er utleverende. Til de som synes det spør jeg:
      Mener dere at det ikke skal skrives noen tekster noen steder som i det hele tatt nevner barn? Skal vi alle bare late som at barn ikke finnes? Hva med folk som skriver bøker om barneoppdragelse og bruker eksempler (der de selvsagt anonymiserer) fra deres erfaringer med deres egne barn? Burde de også bli tatt for utlevering?
      Denne teksten var fin og noe alle foreldre sikkert kan kjenne igjen, og det at du vinkler den slik at du prøver å forstå barnets synspunkt synes jeg er utrolig flott. Det er vanskelig å være liten og streve med å gjøre seg forstått. Synes faktisk dette er et av dine fineste innlegg på lenge.
      Stå på! 🙂

    5. Utlevering? Spør du meg er dette helt innenfor. Dette er vel noe de fleste som omgås barn kan kjenne igjen hos en fireåring, og klassiske eksempler. Veldig fin tekst, som godt beskriver det å være barn.

      1. Det var også det jeg tenkte, at dette var noe som var veldig klassisk for barn på den alderen og at det kunne vært hvilken som helst 4-åring. Utrolig hyggelig at du likte innlegget <3

    6. Det utleverer ikke sønnen din på noen måte føler jeg, synes det bare er et vakkert innlegg, jeg. <3

    7. Dette traff meg, veldig! Du er råflink til å formulere deg, og ja – dette var bare fint 💕
      Jeg har barn selv, to veldig ulike gutter – allikevel kunne dette vært skrevet til dem begge.. Og som flere skriver over her, dette kunne passet til hvilket som helst barn i denne alderen – uten å være utleverende ☺️

    8. Ble helt rørt av å lese! Så fint <3 du skriver utrolig bra og syntes ikke dette var utlevering i det hele tatt.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg